Blog

Drømmen er å finne nordlyset i en sandstrand i Lofoten.

  • 18/02/2016

_DY13210

Jeg kjenner lufta vibrerer. Kan ikke huske å ha opplevd slikt andre steder enn på kino. Når amerikanerne setter inn støtet i en actionfilm rister hele kinosalen i lavfrekvent bulder. Nå kjenner jeg det samme. I naturen, alene. Det gjør inntrykk. Det er skumring, nært mørkt egentlig. Jeg har akkurat kommet til Lofoten og oppsøkt noen tilfeldige svaberg på nordsiden. Dønninger fra storhavet knuser inn uten opphold. Kaster seg rett inn i berget. En plass smeller det når bølgene fokuseres i en naturlig trakt, og kaskaden står meterhøy til værs. Jeg lar kamera være kamera. Mitt første møte med denne mektige naturen får bli med opplevelsen. Det er det som teller til syvende og sist. Det er slike stunder jeg samler på. Bildene har jeg flere dager på å surre med. Jeg står til det er stummende mørkt. Bare ser, hører og kjenner. Kjenner på naturkrefter.

_DY13242

Det blir mye jobbing på de fantastiske sandstrendene de kommende dagene. Og filosoferingen tar merkelige veier. Flere steder merker jeg meg at dønningene blir brune av all sanden de virvler meg seg. Denne slipende suppa slår evig inn i steinene og svabergene, som blir rundere og runder i kantene. Men, tenker jeg, også sandkornet som piskes inn i en større stein må jo erodere av denne behandlingen? Det er vel for enkelt å tenke at sanda er sandpapiret som sliper de større? De sliper vel nødvendig vis hverandre, med mindre en av dem er betydelig hardere enn den andre? Det jeg opplever som en homogen masse med like store sandkorn, må vel på sikt bli til enda mindre partikler? Høna eller egget kanskje? Det er helt klart at det er flere sorter mineraler her, siden det finnes lyse og mørke sandkorn. Og det er nettopp denne blandingen som gjør dette til et visuelt eventyr. Når tidevannet trekker seg tilbake ligger det igjen en salig blanding av disse to valørene, som et naturens lerret. Sildrende vann, regn og bekkefar er penselen som i sin tur får noen timer på å forme dette i de mest fenomenale fraktale mønster. Det går norsk rosemaling en høy gang. Fram til tidevannet igjen tar de flyktige mønstrene med seg inn i historien. En slik sandstrand er en dynamisk kunstinstallasjon god som noen. Jeg vet det jo ikke, men tar for gitt at et menneske aldri noen gang får se det samme to ganger på en slik plass.

_DY12898

Og til og med nordlyset skal jeg altså finne. Ikke på himmelen, men i sanden. Der restene av havdønningene slikker rolig de siste meterne innerst på sanda før de snur og returnerer for å møte neste bølge, der endres mønstrene ustoppelig. Jeg står så vannet akkurat når støvlene mine. Betrakter bølge etter bølge som kommer og går. Ett mønster fanger meg spesielt akkurat når vannet har laget det. Jeg iler til, setter opp stativet, og komponerer inn min illusjon av et fantastisk nordlysutbrudd over en glødende horisont. Noen sekunders eksponering, og vips – en ny bølge og alt er borte.

_DY13346

Leave a Reply

Your email address will not be published. Fields marked with * are required