Blog

Hvorfor den gråt fikk jeg aldri vite.

  • 08/07/2016

_DY15258

Dette er Norges største furu, Bjønnafurua. Litt sjenert, men den turte så vidt å røre meg når jeg forsiktig strakk fram hånda mi. Dette treet var her når jorda var flat. Den var her når folketallet i hele Norge var ubetydelig høyere enn det Trondheim har i dag. Når Mona Lisa smilte sitt første smil, var den for lengst større enn at en voksen mann greide å ta rundt stammen. Tro hva den har sett og hørt? Hvor mange tiurer har beitet i toppen på kalde vinterdager? Når passerte sist en ulv? Jeg tenker det er et fint prosjekt å finne en liten furuspire, sette opp et kamera som tar timelaps, og så avtale med noen som tar ansvar om 800 år for å tømme minnebrikken og sette sammen til en film. Den tenker jeg vil sanke noen “likes”!

Vi var sammen i noen timer, den litt sjenerte starten kom vi fort over. Jeg syns jeg tok meg god tid, “bare” på å bli kjent med ei furu. Studere barken og greinene, sitte å kjenne på stemningen. Men hva er vel to timer når man er 800 år? Etter en liten stund oppdaget jeg at den gråt. Det rant tårer nedover kinnet på den. Furutårer er litt saktere enn mennesketårer, så du ser dem ikke om du bare er der å sier ”oj så stor” og går igjen. Du må la treet komme til deg. Portrettfoto handler om kommunikasjon. Begge veier. Bilder av ei furu er et portrett det også.

Hvorfor den gråt fikk jeg aldri vite.

_DY15269

Leave a Reply

Your email address will not be published. Fields marked with * are required