Blog

En høst litt utenom det vanlige.

  • 28/12/2016

Det er meg som står der i gul jakke. Mamma står vedsiden av. Pappa tar bilder – lysbilder – som den dag i dag står i glassrammer fra GePe, klar til å settes i en framviser til glede for noen få utvalgte i en mørklagt stue. I 1979 pusset vi glasset, klipte opp stripa med lysbilder og monterte dem. Jeg var med, vi satt ved kjøkkenbordet. 37 år senere skulle jeg stå der i London igjen. Invitert av Naturhistorisk Museum selv, til gallamiddag og premieutdeling. Det var fra pappa jeg fikk interessen for foto. Ingeniørgenet kommer derfra. Og blandet med mammas kunstneriske gen, skulle det altså vise seg at denne miksen var god nok til verdenstoppen i naturfoto. Naturhistorisk Museum i London har i over 50 år arrangert verdens mest prestisjetunge naturfotokonkurranse. Den fikk tidlig kallenavnet naturfotografenes Oskar. Jeg var altså privilegert nok til å få ett av mine bilder med blant de drøyt hundre utvalgte av nesten 49.000 bilder i år. De to lomviene på Hornøya som kurtiserte med et varmt kveldslys lekende i bølgene langt bak, dannet et kort øyeblikk ett hjerte mellom seg. Jeg tenkte flere ganger på mine foreldre når jeg sto i den blåbelyste steinhallen i London. Hva de en gang la grunnlaget for.

Det er en ting jeg har tenkt mye på den siste tiden. Det er hvor privilegert jeg er. Jeg er svært ydmyk over det faktum at mange liker mine bilder. Det er på ingen måte en selvfølge. Jeg har etter mange år med fotografering funnet “min sti”. Den går jeg på nå, og gjør akkurat det jeg har lyst til. Den stien heter lekestien, og er svært krokete. Utforskende. Den stien går ikke til en bestemt plass. Den bare snirkler seg videre, krysser stadig seg selv. På den er jeg, filosoferende over så mangt. Der tar jeg mine bilder, på min måte, som gir meg noe. Uten tanke på hva andre liker, hva som er trendy, hva som kan selge. Og akkurat her oppstår den gaven jeg opplever. Det kunne like gjerne endt opp med at ingen forsto meg. Ingen likte bildene mine. Men, det utrolige skjer altså. Mange liker dem. Så mange at jeg har nådd steder jeg virkelig ikke hadde turt å drømme om.

Som for eksempel London. Eller for eksempel Kina. I desember ble jeg invitert til å stille ut bilder under Kinas første internasjonale naturfotofestival/utstilling. Litt skummelt å reise så langt, med potensielt ikke noe felles språk. Så jeg spurte om det var mulig å ta med en til. Det var ikke noe problem, så jeg ringte min gode venn Knut-Sverre Horn som brukte rundt ett sekund på å bestemme seg. Et par uker, fire siders visumsøknad og utagerende reiseruteplanlegging senere, møttes vi på Kastrup. Sanmenxia, Kina neste! Bildene var printet personlig av arrangørens praktiske krumtapp, Ying. Vi visste ikke veldig mye før vi dro, og ble svært gledelig overrasket. Våre utstillinger var av ypperste kvalitet. Jeg kunne ikke ordnet bedre print selv her i Norge. Mine 25 bilder var store, flotte, og rikelig belyst. Ett av dem hang riktig nok 90 grader feil, men det tar jeg med et stort smil på min abstrakte kappe.

Noen “funfacts” fra Kina:

• Visepresidenten fra en naturfotorganisasjon i Canada skulle holde tale. Han måtte først inn å få den godkjent av myndighetene.

• Hele utstillingen talte 3000 bilder (ja det er ikke kommafeil – tre tusen). Alle med strøken belysning på hvite fine vegger. Den fotografiske kvaliteten var mildt sagt varierende, så vi dro i all beskjedenhet opp snittet.

• Jeg har deltatt noen år på Rennebumartnan, Norges største arena for kunsthåndverk. På ei god helg kan det der nærme seg 20.000 publikummere.  Når Bruce Springsteen spilte i Granåsen i Trondheim i sommer kom det 38.000. Totalt antall besøkende på utstillingen i Kina var 70.000.

• Vi fikk utdelt et program med tider for når, hvor og hva. Jeg tror ikke et eneste punkt ble i henhold til planen. Til og med hele festivalen ble flyttet tre dager for at noen fra myndighetene skulle kunne stille på åpningen (myndighetene eier og finansierer selvfølgelig hele greia).

• Toget vi tok tilbake til Xian klokket jeg inn til 299km/t.

Slik ser det ut en onsdag i Sanmenxia, Kina. Et par tre stykker som har tenkt seg på utstillingsåpning..

 

Takk 2016, for det fantastiske året du ble. Og takk til alle dere som liker mine bilder. Jeg er klar over, og glad for, det enorme privilegiet det er.

Godt nytt år alle!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Fields marked with * are required