Blog

Ørneskjulvokteren

 

Ørneskjulvokteren, det er meg. Jeg drar fra bu til bu ved fjell og kyst. Sitter å passer på. Speider etter ørn, venter. Tenker. Ser på lyset. Tester dobøtta for å sikre at alt er som det skal. Sjekker taket. Er det tett? Trekker det inn fra noen hjørner? Hva med gluggene som man speider ut gjennom? Dogger de lett, eller holder de sikten klar og fin? Sånn driver jeg på. Gang på gang. Jeg vurderer å slutte med åte nå. Bare sitte i bua å titte ut på naturen. Høre på vinden. De som skal leie ut skjulene til ordentlige fotografer har sikkert ikke et utømmelig lager av kadaver. Kan like godt spare resursene til de som kan dette. Derfor skal jeg framover rendyrke ørneskjulvoktergjerningen. Det hender jeg tar et bilde av Dahlestokkene der ørna skal sitte. Alt må testes. Når jeg først sitter her kan jeg like godt være grundig. Så kan alle være trygge på at det er klappet og klart til nestemann som sikkert får ørna ned på åtet.

Dette satt jeg å skrev i et ørneskjul forleden. Mitt femte besøk i slike skjul. Og så langt var min tid med ørn foran et skjul ca 15 minutter – i sum (hvilket gir ca 0,5 fattige prosent) . Som vanlig var jeg inne før det grydde av dag. Nå var klokka 13 og jeg humret for meg selv av hele situasjonen der i plankebua til Svein Wik. Ettermiddagssola skinte fint inn gjennom den smale gluggen der jeg satt å jobba med andre saker, og titta ut med noen minutters mellomrom. Så plutselig forsvant sola et sekund. Noe hadde passert og laget skygge.. Og jaggu! Der satt det  to kongeørner på åtet! 14:52 var klokka, og lyset i ferd med å bli rett så hyggelig.

Ørnene blei værende resten av dagen de. Gotta seg med innvoller fra reveskrotten. Og jeg kan endelig si at nå har jeg samme ørnebildene som alle andre.

 

kongeørn