Sommernatt

Fargene sover. Sommerhimmelens glassblå evighet. Skyhvite myrulltanker. Svulmende grønn frodighet. De er her alle. Nå i sommernatten sover de som barn. Bortsett fra i furuleggene. Der har nattehimmelen malt tjukke lag. Tent en glød av utallige varme sommerdager. Jeg går varsomt oppover. Sakte skritt. Lyder som ikke er laget av vind og vann er fremmedelementer her nå. Mot ansiktet kjenner jeg kald luft fra bekkedraget det ene skrittet, varm luft etter sommerdagen det andre. Natten får aldri helt overtaket på denne tiden. Jeg drikker energi. Essensen av alt, her og nå.

Oppe på et høydedrag sitter jeg og ser utover inn i meg selv. Ei pistrende rugde skjelver bortetter blåskogen. På ei myr langt under meg ser jeg i kikkerten ei hjortekolle beite stødig. Rundt henne svinser nysgjerrig en liten årskalv i sin første sommernattsdans. Etter en stund slukes de av skogkanten på andre siden av myra. Det virker ikke som de har beveget seg. Snarere som om jorda har rotert umerkelig under føttene på dem.

Jeg samler på slike stunder som denne. Det er akkurat derfor. Akkurat derfor. Essensen av alt, her og nå.