Blog

Tanker ved årskiftet

  • 28/12/2018

Jeg kjøpte en bok når jeg besøkte ParisPhoto i høst. En messe som ga kjempeoverdose med utstillere og bok-torg samlet fra alle kanter av verden. I mylderet var det en bok som festet seg. Som jeg der og da syns var spennende og kjøpte. Bildene i boka er ikke av noe. Den handler ikke om noe. Likevel opplever jeg den som et smykke av en bok, og blar i den stadig. Et bilde er snudd på siden. Flere er trykket med en metallic gullfarge. Noen store, noen små. Det er rett og slett rart, men på rett måte. Boken skaper en stemning. Som igjen setter meg i en stemning. Ved hjelp av helt andre virkemidler enn jeg før har opplevd gjennom en bok. Og da kom jeg til å tenke på hva som har skjedd med meg og med min måte å se på. I starten av 1990-tallet var jeg på naturfotofestival i Vårgårda, og der kjøpte jeg en mastodont av en bok, Light on the land av Art Wolf. Jeg var så innmari imponert! Svær og blank med digre utfallende oppslag. En skikkelig visuell ”sukkerbombe”. I dag ser jeg med et skjevt smil på den boka. Og sitter å nyter en bok jeg den gangen ikke en gang hadde giddet å plukke opp.

Remember the future – Angel Albarrán and Anna Cabrera

Jeg ser meg tilbake og lar meg forundre over reisen jeg har gjort. 2019 blir på sett og vis 10-års jubileum for meg som fotograf. Jeg har fotografert mye lengre enn det, men det var en gang i 2008 eller 2009 jeg stilte meg selv spørsmålet om hva fotografi er. Hvordan det kan utøves. Rent konkret startet det med at jeg var på utstilling der jeg så Jakob Weidemann sine malerier. Det slo meg at de var tredimensjonale, ikke todimensjonale slik jeg hadde tenkt. Struktur og tekstur i lagene av maling lagde et eget spill som ble hele nøkkelen til bildenes liv. Jeg gikk helt konkret til verks etter dette, og begynte å eksperimentere med kamera for å etterligne disse teksturene. Fotografiet er og blir flatt, og det er i seg selv en av kunstartens store utfordringen å skape en illusjon av dybde. Å finne Weidemann sine penselstrøk i egne bilder forventet jeg ikke. Men jeg oppdaget en helt ny verden av muligheter. Jeg satte meg et mål som jeg ikke har fortalt noen om. Som på den tiden virket småtåpelig og overambisiøst, tenkte jeg. Jeg satte meg som mål å utvikle mitt eget bildespråk til noe personlig. Og gjennom det vise at fotografier med utgangspunkt i naturfotografiet kan få innpass i kunstgallerier. Det måtte da være mulig? La oss si de neste ti årene? Å utvikle seg selv og sitt uttrykk slik at det beveget seg bort fra den konkrete romantiserte turdokumentasjonen, men likevel beholdt sine røtter i naturromantikken (som jeg er et barn av)?

I 2018 fikk jeg anledningen til å lansere min nok så spesielle fotobok på kunstgalleriet Galleri SG i Trondheim. Med tilhørende utstilling. Og jeg fikk æren av å være invitert sommerutstiller på SAGA galleri ved Straumen på Inderøy. Hvis gallerist Elisabeth er verdensvant og har kontaktflate i Europa og USA. Og ett av mine bilder ble analysert i den ukentlige kunstspalten i Adresseavisens lørdagsbilag av avisens kunstkritiker.

Separatutstilling galleri SAGA

I en omtale av boken PLAY ble det nevnt at ”vi var flere som ristet på hodet de første årene Lars Andreas viste oss sine bilder”. Og en av mine fotovenner husker jeg sågar sa til meg at ”det er spennende å se det du surrer med, men du kommer nok tilbake [til oss klassiske fotografer] så snart du har lekt fra deg – gi det et år så kommer du til fornuften igjen.” Men pendelen slo motsatt vei. Vedkommende fotograf lager nå abstrakte bilder i alle former og farger. Hvorfor snudde ikke jeg? Hva fikk meg til å fortsette? Og hvor går veien videre? Om fem år, i 2023, hvilken bok sitter jeg å blar i da?

Godt nytt år!

H2O – edition 3 ex (2,5 x 2,5m PVCduk på aluprofil)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Fields marked with * are required